Ull er elsket av mange nordmenn, og brukes av både små og store til tur og til hverdags. Men hvor miljøvennlig er ull, og hvilke krav stiller Svanemerket til ulltøy?
Fakta om ull
Det produseres 3 millioner tonn ull i året på verdensbasis. Australia er det største produsentlandet, med Kina, Russland, New Zealand også på rankingen.
I Norge produseres det ca 4000 tonn ull. Mye av denne ulla, som Norilia samler inn og bearbeider, er faktisk svanemerket. Norsk ull brukes så å si ikke til klær i dag, men mer til møbeltrekk og gulvtepper. Men ull-interessen er stor i Norge, og kanskje får vi mer norsk ull i ulltøy etter hvert?
Andre navn på ull-stoff er filt, tweed, vadmel og kokt ull.
Ull og miljø
I varmere land behandles sauene ofte med midler mot parasitter direkte på ulla. Dersom det blir brukt mye sprøytemidler i beiteområdet, setter dette seg også i ulla. Merinosauer er alet fram for å gi store mengder ull, også rundt halepartiet. For å unngå skitten ull her, der fluer kan legge egg, blir mange merinosauer utsatt for mulesing. Dette er en smertefull prosedyre der hud skjæres av rundt halen til sauen. Mulesing brukes ikke i Norge, mens det er ganske vanlig i Australia.
Det er lang vei fra sau til ullgenser. Underveis må ulla vaskes grundig for å få vekk skitt og støv, eventuelle rester av sprøytemidler og (noe av) ullfettet (lanolin) som naturlig er i ulla. Dermed går det med mye vann og vaskemidler, og det havner både skitt og ullfibre i vaskevannet. Dette kan være uheldig for det lokale vannmiljøet der ullvaskingen foregår.
Svanemerket og ull
Ull fra både sau, kamel, alpakka og geit kan brukes i svanemerkede klær, mens angora ikke er tillatt. Ulla som brukes i svanemerkede klær, må enten være økologisk, resirkulert eller det må dokumenteres at ulla ikke inneholder en lang rekke insektmidler. Ulla i svanemerkede klær må være mulesing-fri.
Ullvaskemidlene som brukes i produksjonen, må være lett nedbrytbare, og dette må produsenten dokumentere med en test. Vaskeriet må også teste utslippsvannet for å sjekke at det ikke inneholder for mye ullfibre og annet som etter hvert ødelegger oksygenbalansen i det lokale vassdraget (dette kalles COD: «chemical oxygen demand»). PH-verdien (surheten) i vaskevannet må også sjekkes, og temperaturen på vannet skal ikke være høyere enn 40 grader – også dette for å beskytte livet i de lokale vassdragene.
Mange foretrekker ull som kan vaskes på 40 grader. For at dette skal være mulig, må ulla gjennomgå en behandling som gjør at den ikke tover seg. For svanemerkede ullplagg er det ikke tillatt å bruke den tradisjonelle superwashmetoden (klor-hercosett), der ulla behandles med klor og belegges med plast. Produsenten må dokumentere at stoffet ulla eventuelt belegges med, er nedbrytbart. Det betyr at det ikke vil føre til utslipp av mikroplast.
Konklusjon: Er ull “miljøvennlig”?
All produksjon belaster miljøet fordi vi tar ut ressurser fra naturen og bruker energi og kjemikalier til å lage produkter av dem. Derfor er ingen produkter miljøvennlige i streng forstand. Dette gjelder også for ulike typer tekstil.
Når det er sagt, så er det stor forskjell på hva slags miljøbelastning de ulike tekstilene fører med seg. Det er lang vei fra sau til sokk. Å produsere ull krever mye energi, mye vann og mange ulike kjemikalier. Derfor stiller Svanemerket mange krav som gjør faren for forurensing av lokale vassdrag mindre og som kutter ned på kjemikaliemengden som brukes. Et svanemerket ullplagg er et godt miljøvalg.
Likevel er det viktig å poengtere at det er det enorme forbruket av klær som er det største problemet. Derfor er det aller mest miljøvennlige å bruke de klærne du allerede har – uansett hva de er laget av.
